Prolog...

Det er mange mysterier. Verdensrommet, reaksjonsmønstre, sjelevandring og hvordan hjernen vår fungerer.

For å få færre ting å tenke på, liker jeg å "tenke tanker ferdig". Jeg skriver ned hva jeg mener om saken og hvorfor, og i fremtiden slipper jeg å bry meg med de. De fleste ting må ses fra flere vinkler for å frembringe et riktig bilde. Derfor håper jeg å få tilbakemelding hvis dere har tanker rundt det jeg skriver om; eller har andre eventyr i tankene.


Noen av overskriftene:
- Verdier i samfunnet
- Dårlig samvittighet?
- Dømmende eller Søkende?
- Teori/Praksis
- Selvrealisering
- Hvordan nå et mål?
- Hvorfor Gidde?
- Finnes det onde mennesker?
- Skaper religion krig?
- Menneskers behov for kjærlighet
- Intelligens
- Å bestige fjell
- Tomhet

Verdier i samfunnet

Norge kaller seg et kristent land, og har blitt regnet som det de siste 1000 årene. Som konsekvens av at forfedrene våre hadde et kristent verdigrunnlag, fungerer samfunnet vårt med noen grunnleggende verdier. En av disse er verdien av hvert enkelt individ. De fleste nordmenn setter et menneskeliv høyt. Fellestrekkene i landene som har lignende verdigrunnlag som oss er mange. Det jeg lurer på, og blir litt redd av å tenke på, er hva som vil skje 2-3 generasjoner fremover, når det knapt er kristne igjen i dette landet. Kommer verdiene fortsatt til å være der, eller faller de sammen med religionen? Årsaken til at vi har verdiene kan sies å være den tusenårige perioden med kristendom vi har hatt i Norge. Når årsaken til å beholde verdiene forsvinner, forsvinner i lengden også konsekvensene?


Prøv å spørre deg selv om hvorfor et menneske er mer verdt enn et dyr. Uten en eller annen irrasjonell begrunnelse, ender vi opp med at det å drepe en maur er like ille som å drepe en person. I land der velferd ikke eksisterer, og livet handler om å overleve, er dette nærmest en realitet. Hvis samfunnet ikke har en pekepinn på hva som er rett og galt, og hvorfor det er slik, vil ethvert samfunn bli slik. Jeg har hørt om flere tilfeller av personer fra slike land som dreper uten å tenke seg om. Det er ingenting inni dem som sier at det er galt, og vi kan derfor ikke skylde på dem. Men det er interessant å se hvorfor denne sperren ikke finnes. Det er ikke minst interessant for oss å avverge en utvikling mot et verdiløst samfunn. En implikasjon av dette bør gjenspeiles i en bredere satsing på integrering av våre nye landsmenn, men det er en helt annen diskusjon.

Det kan være at frykten min er helt irrasjonell, og at vi fortsatt vil beholde en del av livssynet vårt selv om en annen forsvinner.

Hva tror du?

De kristne kjerneverdiene er i bunn og grunn rotfestet i Matteus 22 ; 36-40 der fariseerne spør Jesus hva som er viktigst i det gamle testamentet:
"«Mester, hvilket bud er det største i loven?» 37 Han svarte: «' Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.' 38 Dette er det største og første bud. 39 Men det andre er like stort: ' Du skal elske din neste som deg selv.' 40 På disse to budene hviler hele loven og profetene.» "

Dårlig samvittighet?

Hver dag er vi som regel våkne rundt 16 timer. Jeg vet ikke om dette gjelder for alle, men det er to ting jeg må gjøre hver dag for å ikke ha dårlig samvittighet. Det er trening og skole. Hvis jeg går en hel dag uten å gjøre en av disse har jeg det dårlig av en eller annen grunn. Men trening tar 1 time, og jeg er veldig fornøyd hvis jeg klarer å klemme 2 effektive lesetimer ut av dagen. Da har jeg 13 timer igjen å gjøre andre ting på. Hvordan er det med deg; hvilke ting må du gjøre for å ikke stresse?

Hvorfor er det slik at vi blir begrenset på denne måten?

For min del har jeg mål jeg vil nå. Jeg har satt meg mål om å oppnå fysiske prestasjoner med treningen min. I tillegg vil jeg realisere meg selv ved å gjøre det meste ut av det jeg har. Dermed har jeg satt mål om å gjøre det godt på studiet mitt. For å klare dette har jeg en tidsplan over tiden min som jeg prøver å følge. Tar jeg et nytt steg mot målet mitt, kan jeg slappe av. Når jeg tar et steg tilbake, får jeg dårlig samvittighet fordi jeg kan bedre!

Hvis du har det på samme måte, skriv gjerne hvordan du løser ditt problem. Hvis ikke, kan du se dette hysterisk morsomme youtube innlegget om problemløsning.

Da jeg fannt bildene til dette innlegget kom jeg over en beskrivelse av hva stress kan gjøre med deg: "Stress contributes to high blood preasure, peptic ulcers, chronic headaches, TMJ disorder, arthristis, colitis, muscle tension, sexual problems, circulatory problems, cardiac arrhythmia, cancer and insimnia". Ganske seriøse problemer...

Hvordan nå et mål?

Først må du velge hvilken fjelltopp du vil bestige, deretter må du finne ut hvordan du kommer deg dit. Fjellet kan se fint ut på avstand, og du kan se toppen for deg, men det er alltid lengre enn du tror. Det er som regel noen som har gått den samme veien, og det er en fordel å spørre, så man slipper å gjøre de samme feilene. På veien opp vil du få bedre og bedre utsikt, og ta deg god tid til å oppdage ting du ikke har sett før. Å gå fortere enn kroppen tillater, er ikke lurt. Da vil du få for mye og du gir opp halvveis. Hvis du hver dag går rundt og tenker på å bestige en fjelltopp, så gjør det! Alt du ikke gjør i dag, men tenker "jeg gjør det i morgen", kommer du aldri til å gjøre, hvis du ikke gjøre det i dag. Når du kommer til toppen kan du skrike av glede. Du har nådd målet ditt, du har oppfylt en av drømmene dine. Fortell dette til andre, så de får inspirasjon til å oppfylle sine drømmer! Og sist, men ikke minst, lov deg selv at du skal sette deg ett nytt mål, og at du skal bestige en ny fjelltopp.

Hvorfor gidde?

Det finnes mellom fem og seks milliarder mennesker i verden. Uansett hvor flink jeg er til noe, må det minst finnes over en million mennesker som er bedre enn meg til akkurat det. Så hvorfor skal jeg bruke egenskapene jeg har når noen andre er bedre enn meg til nettop det? Hvorfor skal jeg gidde?

Jeg innser hver dag at ferdighetene mine ikke strekker til. Men hva skjer hvis vi ikke prøver; hva skjer om vi ikke streber etter å bli bedre? Da vil kun de aller flinkeste forfatterne skrive bøker og de aller flinkeste lærerne lære bort. Alle andre ville bare ha stoppet opp og ikke gjort noenting. Det hadde ikke eksistert aviser med inkompetent sladder eller ukeblader med uinteressante artikler. Hvis de beste og flinkeste hadde styrt landet vårt ville nok ikke ufaglærte sluppet inn i regjeringen og samfunnet vårt ville vært kynisk og kaldt. Da ville jantelovens regler gjelde, ikke bare i samvittigheten vår, men også i praksis.

Selvfølgelig ville ikke et slikt samfunn fungere, siden det er umulig å avgjøre hvem som er best og dårligst til de forskjellige tingene. Men det er viktig å tenke over at mange flinke mennesker bevisst ikke bruker evnene sine på grunn av at de tror det fører til latterliggjørelse og fordi de feilaktig tror de ikke strekker til.

Jeg er et eksempel på det. Jeg kan synge har jeg fått høre av noen. Andre sier at jeg ville blitt en av de morsomste innslagene på idol hvis jeg hadde gått på audition. Så jeg lar være. I confess! Jeg gjør det samme selv. Det er jantelovens virkning: "Du skal ikke tro du er noe".

Jeg har et livsmotto. Av og til tenker jeg ikke over det på lang tid, men jeg tror de fleste har godt av å høre det. Hver dag vil jeg bli bedre. Hvis jeg hadde møtt
meg selv fra i går, ville jeg på en eller annen måte være klokere, sterkere eller morsommere enn ham. Hvis jeg hele tiden fortsetter med det, vil jeg alltid ha noe å kjempe for. En grunn til å bruke de evnene jeg har blitt tildelt.


Kanskje jeg skal bli med i idol...

Søkende eller Dømmende?

Det finnes en personlighetstest som jeg anbefaler alle å ta (link nede på siden til oversikt over personlighetstypene). Den skiller blandt annet på om en person er søkende eller dømmende. I det siste har jeg lurt på hvilken av de to som er "best". Enhver person har sin virkelighetsforståelse som definerer hva den personen synes er logisk og riktig i forskjellige spørsmål. Er det beste å være åpen for at din virkelighetsforståelse kan være feil, eller bør en dømme andre som ikke er enig med en?

For å vokse som person, er det viktig å ikke dømme før man vet hvordan ting egentlig er. Et eksempel er Jehovas Vitner. Mange brekker seg bare de hører navnet, men få vet hvem de er og hva de står for. En bør en vite om det ligger noe bak fordommene, eller om de er konstruert fra noe en har hørt.


Men hvor kommer du i livet hvis du ikke har satt et mål? Og hvordan kan du sette deg et mål hvis du ikke vet hva du tror på? Og hvordan kan du tro på noe hvis virkelighetsforståelsen din er i konstant forandring?

Tre abstrakte spørsmål.

Jeg tror de personene som er dømmende kan komme lengst i sin professjonelle karriære i dag. Grunnen til det tror jeg er nettopp at de er i stand til å realisere målene sine i større grad, siden målene deres ikke er flytende. (Jeg vil gjerne ha innspill på dette synet, tror jeg mangler noen viktige momenter)

Hvis en søkende og en dømmende person diskuterer, blir det i lengden veldig kjedelig for begge. Den søkende prøver å ta imot informasjon, og den dømmende gir informasjon. Det høres skremmende ut som en monolog. Om du er dømmende kan du høres veldig overbevisende ut, men så lenge du ikke åpner opp for at du kan ha feil, vil du vinne alle diskusjoner, men sosialt sett er dette ikke særlig tiltrekkende.

Konklusjon: Søkende - Vinner sosial, Dømmende - Vinner profesjonell

Hva er best?

Vet ikke

Har akkurat brukt en halv time på å finne det ut.

Sløsing av tid?

Kanskje

Personlighetsoversikt

Teori/Praksis

Det tok lang tid, men nå har jeg skjønnt at teori aldri er helt lik praksis. Du kan tenke deg rød ,grønn og brun, og det du kommer frem til vil likevel aldri stemme 100% med virkeligheten. Man sier at du må lære å falle før du kan lære å gå. I fysikk og i økonomi utvikler man teorier om henholdsvis naturlover og markedskrefter. Hvis oljeprisen går opp, kommer renten til å gå ned, og krona blir sterkere. Det er en teori, men det er så mange faktorer inni bilder, at uansett hvor flink du er klarer du ikke regne deg frem til nøyaktig hva som skal skje.

Det samme gjelder i alle deler av livet. Hvorfor gå rundt å drømme og fantasere om noe du ikke vet hvordan ville vært? Hvis du har lyst til å gjøre noe, men ikke tør fordi utfallet er ukjent, hvorfor ikke prøve? Hvis du ikke prøver i dag, vil du ikke prøve neste gang du er i samme situasjon heller, og hele livet vil du være en person som har vært redd for å finne ut hvordan det ville vært å utfordre drømmene sine. Være redd for å leve.

Jeg er ikke lenger en teoretiker, selv om jeg er den minst praktiske personen på denne jord, er jeg nå en praktiserende teoretiker! På den måten kan jeg både være i live og være meg selv samtidig.. Jeg gleder meg allerede!